«Jeg ga meg ikke uten kamp»

Det var ikke det at det kom som et stort sjokk, men det var likevel mange som kjente på det da det først skjedde.

Foran medspillere og trenere i klubbstua før dagens økt måtte Andreas Hegdahl Gundersen si ordene han har ventet med i det lengste:

«Jeg legger opp! Tida som fotballspiller er over.»

Et par timer senere sitter vi sammen med den 25 år gamle trønderen på tribunen på KFUM Arena. Der forsøker han å sette ord på det som har vært et skademareritt, mens han gløtter ut mot gjengen han så gjerne skulle vært en del av der de forbereder seg inn mot søndagens kamp mot Viking.

- Jeg har jo skjønt en stund at denne dagen kunne komme, men det er likevel både rart og vemodig å si ordene. Jeg var beveget da jeg sa det til gutta i sta, og kjenner på det når jeg snakker om det nå, sier Gundersen.

- Fotballen har vært hele livet mitt siden jeg var gammel nok til å tenke. Nå må jeg bare innse at det er over. Jeg er stolt over hvor langt jeg klarte å ta det, og er glad for at dette tross alt er mitt valg, at jeg kan gi meg mens leken er noenlunde god.

Hentet fra Levanger
Han kommer til å savne opplevelsene, kameratene og fellesskapet fotballen har gitt han. Helt siden han snørte på seg fotballskoa hjemme i Levanger, har han jaktet utvikling, det å stadig bli bedre, ta nye steg.

Det var også derfor han lot seg hente fra å være en trofast målscorer i Levanger til KFUM-kameratene før 2023-sesongen. Daniel Fredheim Holm hadde stor tro på at han hadde hentet gull i Trøndelag. Andreas fikk også tillit og viste seg fram i oppkjøringen til Johannes Moesgaard sin første sesong som hovedtrener i klubben.

Men like før alvoret startet, startet også det som skulle bli et mareritt for «Gunders».

Smerter i akillessenen. Innom en hel haug av spesialister. Operert der på høsten med håp om at 2024 skulle bli et mulig gjennombrudd i KFUM-drakt, og da til og med i Eliteserien.

I stedet gikk det bokstavelig talt fra vondt til verre.

Saken fortsetter under bildet

Et siste forsøk
For etter å ha skrudd opp smerteterskelen for å kunne stå i nødvendig trening, røk både akilles og en ny sesong i januar 2024. Akillessenen ble for så vidt fin igjen etter hvert, men så fulgte stressreaksjoner i hælbeinet.

Et siste forsøk ble gjort nå før sommeren. Han beit i seg mer smerte og prøvde seg noen minutter på rekruttlaget midt i juni, men han hadde ikke spilt mange minutter før han skjønte at det var ganske håpløst.

Så på besøk hos sin ortoped i Trondheim i forrige uke, kom den brutale – om enn ikke uventede – dommen:

«Fotballinvalid på ubestemt tid».

Da var det ganske klart for Andreas. Nå handlet det om å legge bort fotball-livet og velge resten av livet. Med minst mulig smerte og mulighet for å drive normal hverdagsaktivitet.

- Valget var tross alt enkelt da jeg fikk det svart på hvitt. Akkurat nå føles det som en sorg, men jeg er ganske trygg på at dette er det rette når jeg får det litt på avstand, sier trønderen.

Han er opptatt av å takke alle i og rundt KFUM-kameratene som har fulgt han gjennom de mange nedturene. Han er evig takknemlig for at han valgte Kåffa – tross alt. Selv om han ikke fikk med seg et eneste minutt i offisiell a-kamp og blir stående med ett mål på tre rekruttkamper.

- Til tross for at jeg har vært skadet, har jeg fått oppleve å være med på reisen. Fra OBOS-ligaen og opp i Eliteserien. Jeg har levd min største drøm og samtidig mitt verste mareritt, sier han tappert.

Takker for støtten
Av mange gode medspillere trekker han fram Robin Rasch som en viktig støttespiller, og ikke minst fysio Fredrik Talsnes som bokstavelig talt har stått ved hans side gjennom opptrening og rehab.

- Han har grått sammen med meg, og vært med meg i alle skuffelsene. Det er helt utrolig hvor mye tid han har brukt på meg, og med meg. Når jeg nå gir meg, så vet jeg at jeg ikke ga meg uten kamp. Jeg har gjort alt jeg har kunnet, og har fantastisk støtte fra hele klubben, sier Andreas.

Han har slått seg ned med samboer på Ekeberg, og er ellers glad for at han har gjennomført sine masterstudier i idrettsvitenskap og også er i gang med en spennende jobbsatsing inn mot håndballteknologi.

Og selv om toppfotball-livet er over, ser han ikke bort fra å engasjere seg inn mot fotballen etter hvert.

- Men akkurat nå handler det om å ta ut litt avstand, så får vi se hvordan det blir etter hvert. Jeg har grudd meg til denne dagen, det er veldig vemodig, samtidig så er det godt å få dagen unnagjort, sier Andreas.